Rafaelito – som på spansk betyr "lille Rafael” - og storebroren var heltids plantasjearbeidere fra de var små sør i Den dominikanske republikk i Karibia.
- Vi tjente mellom fem og ni dollar i uka, minnes den nå 18 år gamle studenten.
Penger sto ikke alltid på belønningslisten. Noen ganger vanket ingenting annet enn slag for broren, som ikke alltid adlød oppsynsmannens ordre.
Slik var Rafaelitos liv fra han var fem til ni år gammel. Oppsynsmannen på plantasjen plukket ham opp ved daggry, og slapp ham av igjen hjemme ved sekstiden om ettermiddagen. Utgiftene til lunsj på plantasjen ble trukket fra den ukentlige lønnen.
Fikk gå - litt - på skolen
Da han var ni, bestemte Rafaelitos familie seg for å flytte til hovedstaden i provinsen Azua. Nye naboer og andre familiemedlemmer overbeviste guttens far om Rafaelito burde få skolegang.
Å begynne på skolen, var imidlertid lettere sagt enn gjort. Siden han aldri hadde gått på skole før og verken kunne lese eller skrive, begynte Rafaelito sammen med elever som var svært mye yngre enn ham selv. Han ble gjort til latter. I tillegg ble skolegang lavt prioritert. Familien måtte prioritere å tjene penger.
- Andre barn ertet meg fordi jeg var så mye eldre. Jeg var veldig sjenert og holdt meg for meg selv. På toppen av det hele kom jeg nesten aldri til timene fordi jeg måtte hjelpe faren min med å selge videre varer han kjøpte på markedet. Det var hans inntekt, forteller Rafaelito i et intervju tilrettelagt av ILO i forbindelse med årets markering av verdens dag mot barnearbeid.
Fanget opp av utviklingsprosjekt
Etter tre år var Rafaelito nære ved å gi opp, til tross for at han bar et sterkt ønske om skolegang. I siste liten ble han fanget opp av medlemmer av et lokalt barnearbeidsprogram støttet av amerikanske myndigheter og av ILOs internasjonale program for eliminering av barnearbeid (IPEC).
Faren ga tillatelse til at Rafaelito og brødrene fikk følge programmet. Det innebar at de fikk spesialundervisningstimer for å ta igjen for tapt skolegang og dermed havne på samme kunnskapsnivå som jevnaldrende.
- Å slutte arbeide for å få skolegang er ikke enkelt, men det er den eneste måten et barn kan komme seg fram i livet. Det til tross for at arbeid gir penger og utdanning ikke gjør det, sier den i dag svært reflekterte 18-åringen i forbindelse med den 97. internasjonale dagen mot barnearbeid og årets tema: Utdanning som middel for å bekjempe barnearbeid.
Utfordringen ligger dog ikke bare i å sikre seg at barn møter på skolen, men også at de ikke blir tvunget tilbake på jobb. For å unngå en slik situasjon, ble for eksempel Rafaelitos far tilbudt mikrokreditt mot at barna fikk gå på skolen i stedet for å hjelpe ham på dagtid.
Pengene brukte faren på en motorsykkel, slik at han kunne kjøpe, frakte og selge varer fra markedet uten hjelp, forteller unggutten. 18 år gammel er han fremdeles student, nå i hotelladministrasjon- og ledelse.
Kjernen i årets ILO-kampanje for dagen mot bekjempelse av barnearbeid er at skolegang er nøkkelmekanismen for økt valgfrihet for den enkelte, hvilket igjen er avgjørende for reell utvikling.
Hva er IEHs standpunkt?
IEH mener at barn har rett til å jobbe, men først og fremst har barn rett til skolegang. I tråd med internasjonale FN- og ILO-konvensjoner skal ikke barn under 18 år utføre arbeid som setter helse eller sikkerhet i fare og barn under 15 år (14 eller 16 i noen land) skal ikke utføre arbeid som kan være til skade for deres utdanning. IEHs prinsipperklæring fastsetter at nyrekruttering av barnearbeidere i strid med disse bestemmelsene, er uakseptabelt. Dersom våre medlemmer allerede har slike former for barnearbeid hos sine leverandører, skal det arbeides for snarlig utfasing. Det skal også legges til rette for at barna som blir rammet av slike endringer får mulighet til livsopphold og utdanning til barnet ikke lenger er i skolepliktig alder.
Kilde: ILO/IPEC