-  Man kan investere på en sosialt ansvarlig måte uten å tape avkastning, sa Joseph Stiglitz, trolig verdens mest siterte økonom, til de fremmøtte i regjeringskvartalet.

Stiglitz er med andre ord ikke i tvil om at fond som Statens Pensjonsfond Utland (SPU) og kommersielle investorer med etiske retningslinjer kan bidra til å styre global handel og produksjon i en mer samfunnsansvarlig retning, uten at det går på bekostning av avkastning. Tvert i mot, han mener en slik påstand ikke lenger er ren teori, men en påstand med betydelig empirisk støtte. Kort sagt: Samfunnsansvar er en lønnsom investering.

I tillegg maner han investorer – og andre interessenter – til å jobbe aktivt for bedre eierstyring og selskapsledelse (corporate governance). Bedre da i betydningen for verdenssamfunnet sett under ett.

Stiglitz tar til orde for å utforske og realisere mulighetsrommet for en kapitalisme som både kan fremme økonomisk vekst, miljøhensyn og ivareta arbeidstakerrettigheter på tvers av landegrenser.

Vil demme opp for markedssvikt – via stat og marked
Som tidligere sjefsøkonom i Verdensbanken så Joseph Stiglitz at utenlandsinvesteringer i utviklingsland ofte ikke kom menneskene som trenger det til gode.

Det bidro til å gjøre ham til et viktig og internasjonalt anerkjent talerør for en mer sosialt forankret kapitalisme. Dette engasjementet er blant annet blitt kjent gjennom en serie populærvitenskapelige bøker og fagartikler. Blant de meste kjente bøkene er for eksempel”Making Globalization Work”.  

CSR lønner seg
Mandag understreket han i kjent stil at både statlig styring og private initiativer må til for å fremme en slik utvikling, inkludert via næringslivets samfunnsansvar.

Den verdenskjente økonomen bruker et lønnsomhetsargument i sin oppfordring til private og kommersielle aktører om å fremme bedrifters samfunnsansvar, og etterlyser endring av standarder for å måle bedrifters ytelse (performance) på.

Logikken bak det nevnte lønnsomhetsargumentet kan sammenliknes med normalt aksepterte begrunnelser for at arbeidsgivere bør sørge for god lønn, samt trygge og gode arbeidsforhold:

Godt betalte og behandlede ansatte som opererer i trygge omgivelser blir mer fornøyde og dermed yter bedre i jobbsammenheng. Slik sett kan det å ta samfunnsansvar både være moralsk riktig og godt for produktiviteten, og dermed gi høyere avkastning til aksjonæren enn dersom såkalt rene finansielle hensyn blir lagt til grunn for bedriftsvirksomhet.  

Likevel er sosiale kostnader som en lønn til å leve av og miljøhensyn ofte utelatt eller eksternalisert i investerings- og produksjonskostnadsberegninger. For eksempel ved mangelfull avfallshåndtering eller utbytting av arbeidskraft. Å utelate slike kostnader kan være hensiktsmessig på kort sikt, men vil ikke tjene samfunnet over tid.  

Miljøødeleggelser som dukker opp som følge av elendig avfallshåndtering og arbeidere som kollapser på arbeidsplassen eller gjør mange feil på grunn av ekstreme arbeidsforhold, har dessuten reelle kostnader og kan påføre bedrifter produktivitetstap – og derved synkende aksjeverdier.

Stiglitz hevder at bedrifter og investorer som er tidlig ute med å forstå denne tankegangen og ser behovet for bærekraftig utvikling i sammenheng med vedvarende økonomisk vekst og markedsutvikling, på sikt vil tjene minst like mye som sine konkurrenter og samtidig tjene samfunnet som helhet på en bedre måte.

I prinsippet kan de også oppnå konkurransefortrinn ved å være tidlig ute med å tilpasse seg kollektive forventninger i det sivile samfunn og ikke minst kommende regulering.

Gjelder også i leverandørkjeder
En slik tilnærming har i henhold til Stiglitz støtte i ledende sosialpsykologiske studier, og er dessuten helt i tråd med rådende forskning og dokumentert god praksis i studier av samfunnsansvar i leverandørkjeder som IEH legger til grunn for utvikling av vår virksomhet. Disse studiene av leverandørkjeder viser at en integrert tilnærming til samfunnsansvar på sikt og under visse forutsetninger kan føre både til forbedrede arbeidsforhold, miljøhensyn og produktivitetsforbedringer som igjen kan komme aksjonærer til gode i form av avkastning.

Systematisk skakkjøring av verdensøkonomien?
Stiglitz trakk linjer til en større sammenheng, og understreket at det på aggregert nivå og i et mellomlangt perspektiv er dyrere for både myndigheter og bedrifter å tillate grove former for markedssvikt på områder som miljø og arbeidstakerrettigheter, enn å innføre, håndheve og respektere visse bestemmelser på disse områdene.

Særlig subprimekrisen i USA ble fremhevet som et skoleeksempel på kostnadene av mangelfull regulering og på at den klassiske rasjonalitetstesen om at individuell nyttemaksimering tjener samfunnet sett under ett, ikke holder hevd.

En helt grunnleggende utfordring i så måte er i henhold til Stiglitz at uærlighet i finansmarkedene er satt i system. Et systematisk og institusjonsdrevet spill for å (i) drive aksjonærverdien opp og samtidig (ii) underrapportere suksess for å omgå skatteregler har resultert i et samfunnsøkonomisk minussumspill, sa Stiglitz.

Mens noen har tjent seg søkkrike som selgere av subprimelån, viser anslag ifølge Stiglitz at 3,3 millioner amerikanere har mistet sine hjem. Innen utgangen av 2008 forventes ytterligere to millioner å måtte gå fra hjemmene sine. Krav om strengere regulering og statlig ansvarstaken ble ikke hørt før krisen var et faktum.

Nytte av regulering kan overstige kostnadene
Stiglitz er ingen tilhenger av statlig detaljstyring på alle områder, men påpeker at: 

- Kostnadene av regulering må veies mot kostnadene av å ikke ha regulering. 

Han mener fravær av både gode normer for og lover for eierstyring av selskapsledelse, som etter hans skjønn preger dagens USA, er ett av hovedproblemene i dagens finansmarkeder.

For å rette opp slike strukturelle problemer må både myndigheter, private aktører og det sivile samfunn trå til, for å forbedre selskapers eierstyring og selskapsledelse, understreker Stiglitz.

I den sammenheng kan for eksempelvis investorer utøve aktivt eierskap, for å påvirke bedriftsledelser strategiske styring innenfra – slik blant andre det norske «oljefondet» gjør.

Bedriftsledelser kan på sin side arbeide med å integrere samfunnsansvar i sin kjernevirksomhet, inkludert i leverandørkjeder.