- Sanksjonene mot Burma må bli mer effektive

- Gjennom kontakt med flyktninger og migrantarbeidere fra Burma vet vi at næringsvirksomhet i landet ikke kommer folket til gode, sier burmesiske Khin Ohmar til Initiativ for etisk handel (IEH). Det skyldes i større grad myndighetene enn fabrikkeierne, understreker hun.

IEH har fått et kort møte med Ohmar under hennes hektiske europabesøk. Ohmar er koordinator for nettverksorganisasjonen Burma Partnerships. Hun jobber spesielt med å fremme burmesiske migrantarbeideres, og særlig kvinners, rettigheter.

Ingen tro på dialog 

INGEN TRO PÅ DIALOG: Ansvarlig næringsvirksomhet i Burma er umulig så lenge dagens militærjunta og deres nåværende styreform vedvarer, mener Khin Ohmar. Her fra et møte med IEH 21. juni 2010.

Handelssanksjoner mot Burma gir færre arbeidsplasser i potensiell eksportindustri, men de tapte arbeidsplassene er ikke Khin Ohmars aller største bekymring. Hun har ingen tiltro til at dialog med burmesiske myndigheter vil føre frem. 

- Sanksjoner kan ramme sivilbefolkningen, slik Aung San Suu Kyi også har sagt. I Burma gjør sanksjonene minimal skade på befolkningen, sier Khin Ohmar.

Hun mener det ikke reflekterer sivilbefolkningens røst å lette på sanksjonene.

-   Jeg blir bekymret når jeg hører rykter om dette. Det største problemet med sanksjonene i dag, er at vi mangler internasjonal samordning når det gjelder å følge dem og at de ikke blir overvåket tilstrekkelig. Vi ønsker at sanksjonene skal opprettholdes slik at de kan bli effektive midler til å påvirke regimet i Burma, sier Khin Ohmar til Initiativ for etisk handel (IEH).

Rettighetskrav fører ikke frem

Basert på 20 års rettighetsarbeid fra grensen til hjemlandet Burma i Thailand, forteller Khin Ohmar, at hun mener det er umulig å drive næringsvirksomhet i Burma på en ansvarlig måte og ikke minst til fordel for sivilbefolkningen.  I 2010 har tusenvis av arbeidere i tekstilindustrien rundt den kommersielle hovedstaden Rangoon krevd bedre arbeidsbetingelser, høyere lønn og mindre overtid gjennom streik.

Kravene har ikke ført frem.

- Ifølge mine kilder, kan situasjonen knapt bli verre. De jeg har snakket med mener dette i større grad skyldes myndighetene enn fabrikkeierne, forteller Ohmar.

Hun utdyper:

- Det spiller ingen rolle om fabrikkeieren er fra Korea, Hong-Kong, Taiwan eller Tyskland. Vi hører riktignok at det er forskjell på hvordan fabrikkeiere fra ulike land behandler arbeiderne. Men det flyktninger forteller oss er at fabrikkeiere som forsøker å gi de ansatte høyere lønn eller andre goder, ikke får lov til dette av myndighetene. Det er heller ikke lov til å være fagorganisert.

Der fabrikkene er eid av utlendinger, skjer dette i hovedsak i"joint venture" med militærjuntaen.

Khin Ohmar holder selv til like ved grensen mellom Burma og Thailand, og møter tusenvis av landsmenn- og kvinner som kommer over grensen for å finne noe å leve av. Mange av arbeiderne havner i eksportindustri for klær og matvarer. Bare i Thailand har tre millioner burmesere kommet over grensen for å arbeide. Ifølge Khin Ohmar blir burmesere kraftig diskriminert i Thailand. Khin Ohmars organisasjon har problemer med å få adgangtil fabrikkene, men de finner andre veier for å snakke med arbeiderne. Noen få advokater i området har spesialisert seg på å yte rettshjelp til burmesiske migrantarbeidere.

Når er boikott riktig?

Initiativ for etisk handel (IEH) følger samme linje som norske myndigheter. Vi anbefaler i utgangspunktet handel med utviklingsland og fremvoksende økonomier. IEHs ståsted er at handel fører til utvikling, forutsatt at produksjonen ivaretar anstendige arbeidsvilkår og forsvarlig miljøhåndtering. IEHs prinsipperklæring slår også fast at vi kun oppfordrer til boikott av enkeltland, ved bred internasjonal enighet om dette. Per i dag er Burma og Vest-Sahara slike land.

Regjeringens linje er å følge FN. Det innebærer at eventuelle sanksjoner bør være bredt forankret og helst vedtatt i FNs Sikkerhetsråd. I Stortingsmeldingen "Næringslivets rolle i en global økonomi" fra 2009, slås det fast at regjeringen ikke ønsker å politisere norske bedrifters internasjonale engasjement, eller å utvikle regler for hvordan norske selskaper skal avstå fra å handle med eller investere i problematiske land eller områder. Burma og Vest-Sahara er i dag unntatt fra denne regelen.

IEH er et ressurssenter og en pådriver for etisk handel. Vi er etablert for å sette medlemmene i stand til å løse utfordringer knyttet til etisk handel, og for å styrke oppslutningen om etisk handel.