Initiativ for etisk handel

Mer om relevante FN- og ILO-konvensjoner

FNs menneskerettighetserklæring ble vedtatt av FN i 1948. Erklæringen danner en internasjonale felles forståelse av hva som ligger i begrepet menneskerettigheter.

FN ble dannet i 1945, som en arvtaker av Folkeforbundet, fordi verdenssamfunnet ønsket å etablere et internasjonalt samarbeid basert på fred og respekt for menneskerettighetene. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter kalles gjerne "Menneskerettighetserklæringen". Flere av artiklene i menneskerettighetserklæringen dreier seg om arbeidstakerrettigheter.

FNs arbeidsorganisasjon ILO (International Labour Organization) er tilknyttet FN, men skiller seg fra andre FN-organisasjoner ved ikke bare å ha regjeringer som medlemmer. I ILO møtes representanter for arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter i alle ILOs medlemsland. På bakgrunn av forhandlinger mellom disse gruppene fastsetter ILO konvensjoner, som er internasjonale standarder for arbeidslivet. Land som ratifiserer en konvensjon, forplikter seg til å inkludere likelydende krav i sin nasjonale lovgivning.

ILO har definsert fire områder innen arbeidsliv som særlig viktige. Disse er: forbud mot barnearbeid, forbud mot diskriminering, forbud mot tvangsarbeid og retten til å organisere seg og inngå kollektive avtaler. Det fins ialt åtte konvensjoner innen disse områdene. Disse kalles  kjernekonvensjoner.

Bedrifters retningslinjer for etisk handel (Code of conduct) bygger på bestemmelsene i FNs Menneskerettighetserklæring, ILOs kjernekonvensjoner, samt utvalgte ILO-konvensjoner som omhandler forhold som HMS, lønn og arbeidstid.

Lenke til oversikt over alle ILO-konvensjoner
Lenke til Menneskerettighetserklæringen

ILOs Decent Work agenda er basert på en forståelse av at arbeid er en kilde til personlig verdighet, stabilitet i familielivet, fred i samfunnet, demokratier som leverer til mennesker og økonomisk vekst som gir mulighet for produktive arbedisplasser og oppblomstring av næringslivet.

Kjernekonvensjoner som omhandler forbud mot barnearbeid

  • ILO-konvensjon nr. 138 om minstealder for adgang til sysselsetting

Konvensjonen pålegger alle land en plikt til å avskaffe barnearbeid. Minstealderen for sysselsetting skal mist være 15 år, men det er fritt opp til hvert enkelt land å fastsette en høyere minstealder. Eksempelvis har land som Kina og Brasil vedtatt 16 års grense for adgang til sysselsetting.

Barn fra 13 til 15 år kan ta lett arbeid hvis det ikke er til skade for deres helse, utvikling eller skolegang.

  • ILO-konvensjon nr. 182 om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid

Alle land er forpliktet til å avskaffe de verste former for barnearbeid, så som slavearbeid, salg av barn, gjeldsslaveri, tvangsarbeid, produksjon av porno og rekruttering av barnesoldater. I denne konvensjonen regnes alle under 18 år som barn.

Kjernekonvensjoner som omhandler forbud mot tvangsarbeid

  • ILO-konvensjon nr. 29 om tvangsarbeid

Med tvangsarbeid menes alt arbeid som blir pålagt noen ved bruk av tvang, eller under trussel om straff.

Det er bare myndighetene som kan gi pålegg om tvangsarbeid, og da bare under helt spesielle omstendigheter: Samfunnet må ha betydelig, tvingende eller øyeblikkelig behov, og det må ha vært umulig å få frivillige til å utføre arbeidet.

  • ILO-konvensjon nr. 105 om avskaffelse av tvangsarbeid

Konvensjonen forplikter alle land til å sette i verk tiltak for å motarbeide tvangsarbeid, og ikke selv gjøre bruk av noen form for tvangsarbeid. Tvangsarbeid må ikke brukes som et middel til politisk tvang eller opplæring, eller som straff for å gi uttrykk for meninger eler delta i streiker. Tvangsarbeid kan ikke brukes i økonomiske utbyggingsformål.

Kjernekonvensjoner som omhandler retten til organisasjonsfrihet

  • ILO-konvensjon nr. 87 om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten

Denne kjernekonvensjonen forplikter til å  respektere arbeidstakeres og arbeidsgiveres rett til å organisere seg og til å danne og slutte seg til de organisasjoner de selv måtte ønske for å fremme og forsvare sine interesser. Retten skal kunne utøves fritt og gjelde alle uten unntak, men med respekt for landets lov.

  • ILO-konvensjon nr. 98 om gjennomføring av prinsippene for rett til organisering og kollektive forhandlinger

Denne kjernekonvensjonen forplikter til å sikre at fagorganisering ikke medfører at man blir oppsagt, forhindret i å søke arbeid eller skadet på annen måte. Arbeidsgivere skal ikke kunne kreve at de som ansettes skal være uorganisert, eller at de skal melde seg ut av en fagorganisasjon.

Konvensjonen pålegger staten å legge til rette for frivillige forhandlinger mellom partene i arbeidslivet, slik at arbeidsvilkår kan reguleres ved hjelp av kollektive avtaler.

Kjernekonvensjoner som omhandler forbud mot diskriminering

  • Konvensjon nr. 100 om lik lønn for mannlige og kvinnelige arbeidere for arbeid av lik verdi

Konvensjonen pålegger staten å arbeide for at mannlige og kvinnelige arbeidere som utfører arbeid av lik verdi blir lønnet likt, og at lønn fastsettes uten diskriminering basert på kjønn.

  • Konvensjon nr. 111 om diskriminering i sysselsetting og yrke

Konvensjonen pålegger staten å ha som grunnleggende målsetting å fjerne alle former for diskriminering ved ansettelse og yrkesutøvelse. Med diskriminering menes alle former for forskjellsbehandling, utelukkelse eller særfordel på grunn av rase, farge, kjønn, religion, politisk oppfatning, nasjonal opprinnelse eller sosial bakgrunn, som hindrer eller vanskeliggjør lik adgang til og lik behandling i arbeidslivet. Dette gjelder også adgang til yrkesopplæring og bestemte yrker, samt regler og vilkår for sysselsetting.

Forskjellsbehandling, utelukking eller særfordeler i forbindelse med et bestemt arbeid på grunnlag av arbeidets art, betraktes ikke som diskriminering. Det er visse unntak fra kravene. Det anses ikke som diskriminerende å hjelpe eller beskytte personer som har spesielle behov på grunn av kjønn, alder, uførhet, familieansvar eller sosial eller kulturell stilling.

Andre viktige konvensjoner

  • Konvensjonen nr.155 om helse, miljø og sikkerhet på arbeidsplassen

Konvensjonen dreier seg om at alle har rett til et sunt og trygt arbeidsmiljø. Dette er en detaljert konvensjon, som omtaler tiltak og forpliktelser både på nasjonalt nivå og på bedriftsnivå. Den bestemmer blant annet at arbeidsgivere skal være pålagt å utlevere verneklær og verneutstyr, å påse at arbeidsplasser, maskineri, utstyr og prosesser er sikre og ikke innebærer noen helsefare, så langt dette er praktisk mulig. Konvensjonen slår fast at arbeidstakere har rett til å forlate en arbeidssituasjon hvis det er alvorlig fare for liv eller helse. Arbeidstakerne og deres representanter i bedriften skal samarbeide med arbeidsgiveren slik at arbeidsgiveren kan oppfylle sin forpliktelse til å tilby et trygt arbeidsmiljø.

  • ILO-konvensjonene 1 og 14

Konvensjonene handler om regulert arbeidstid og retten til ukentlig hvile.

  • ILO-konvensjon 131

Konvensjonen handler om fastsetting av minstelønn, med sikte på utviklingsland.

  • ILO-konvensjon 135

Konvensjonen handler om vern av arbeidstakerrepresentanter og deres mulighet til å utøve sin virksomhet.


Som medlem i IEH får du tilgang på langt flere ressurser og verktøy enn de du finner her, i tilegg til kontinuerlig rådgivning og oppfølging i ditt arbeid med etisk handel. IEH er også en fin arena for nettverk og en nyttig møteplass. Vi tilbyr blant annet kurs og seminarer og kapasitetsbygging av dine leverandører. Se IEHs medlemsfordeler og bli medlem i IEH!

For IEH-medlemmer: Logg inn på medlemssider.